Moneybrother-This-Is-Where-Life-Is

Vi intervjuer Moneybrother og lodder ut konsertbilletter

14. Nov, 2012

På fredag skal han (endelig) spille i Tigerstaden igjen. Anders Wendin er klar med sin sjette plate som Moneybrother og den har tatt tre år å lage. Livet, musikken og frihet er stikkord når produksjonen har tatt ham til ulike deler av kloden – i jakt på mennesker, sjangre og inspirasjon (dette skal og bli en dokumentar).
Det er i den anledning at han tar seg noen minutter til en prat med Cravings. After all, vi elsker mennesker, inspirasjon og musikk.

Moneybrother forteller om sine øyeblikk på Revolver, hvilke to ting som er like hett over hele planeten, hvor det beste publikumet er og hvordan du skal pakke bagasjen i jakt på nye inntrykk.
Og på fredag er det konsert. God fornøyelse.


Hei Anders, og gratulerer med ny plate og – endelig – spillejobb i Oslo.

– Takk! Det er en god stund siden vi har vært her nå, så det ser vi frem til. Nærmest lengtet etter det. Du vet, da jeg var liten bodde jeg i Dalarna og da var vi en del i Norge. Mitt første band, Monster, spilte en del gigs i den kjelleren i sentrum jeg aldri husker navnet på.

Revolver?

– Ja visst! Det kom alltid bra med folk, masse gale nordmenn, og det var noen morsomme etterfester. Så sov vi på det okkuperte Blitz-huset. Det var tider, de gamle punk-dagene.

Hvordan er det med ditt forhold til Norge og norsk musikk?

– Jeg liker Motorpsycho, Kings of Convenience, Ane Brun. Det har skjedd noe med norsk musikk de siste årene. Det har blitt litt hipt. Dere har alltid hatt nok med bra band, men nå er det noe mer.


Bob Dylan ga i år ut sitt 35. album, 50 år etter debuten. Du er klar med ditt sjette. Kjenner du deg fortsatt like sulten?

– Wow, 35 plater vet jeg ikke. Men, jeg eier mine instrumenter så jeg vet at jeg kan spille sammen med mine kamerater i kjelleren når det måtte være. Så lenge det er gøy å spille. Samtidig så har musikkbransjen forandret seg mye de siste ti årene.

Hvordan ser du på fremtidens musikk og kanaler? Avicii, for å ta en annen svensk artist, har for eksempel over 130 millioner views bare på YouTube.

– All ære til Avicii og den type musikk, men jeg synes vi ser en overgang fra plater til hits. Jeg tviler på at Aviciis album har 100 millioner avspillinger. Det er enkeltlåter. Jeg er old school. Jeg elsker å lage album som en helhet og fremføre en konsert som en helhet. For meg er det det største. Jeg gjør musikk for folk som digger musikk, og det er det live-publikumet jeg sikter etter. De som vil danse og ikke bare vise seg frem.


Din seneste plate handler om frihet, livet og musikk fra hele planeten. En verden som aldri har vært så liten, og samtidig så stor. Hva gjør alt dette med dagens unge som skal vokse opp og oppdage seg selv og musikken?

– Musikk og fotball. Det er to ting som jeg har lært er like hett over hele verden. Da jeg vokste opp var musikk det eneste som gjaldt om du skulle gjøre noe kult. I dag kan du drive med data eller noe annet. Jeg kjøpte en skive i måneden, om jeg var heldig. Da lærer du deg å elske den platen og å forstå oppbygningen. Om du laster ned 22 gigabyte med musikk hver dag, da tar du det ikke til deg på samme måte.

Det er et godt poeng, en slags overkill. Men hva driver deg videre? Er det de samme følelsene som tidligere?

– Når det kommer til det å skrive en låt så bra som mulig så er det ingen forskjell. Det er samme innspillingsprosess som for 25 år siden. Det jeg savner i blant er hvordan det var å være på turné før. Alle steder var nye så om vi dro til Söderhamn var det woho! Ja, det var woho hver dag. Jeg savner den Thor Heyerdahl-følelsen, å bryte ny mark, nye steder. Dert var derfor det tok sånn tid å spille inn denne skiven. Blant annet så reiste jeg rundt i over et år uten å tjene en krone. Kun for å se nye steder.

På «This Is Where Life Is» er låtene spilt inn i hvert sitt studio, på hvert sitt kontinent, med lokale musikere. Hva gir det en av perspektiv å reise rundt på den måten?

– Det er et godt spørsmål for det å reise handler for mange om å komme til et sted og se en palme. Vi reiste for å treffe mennesker, og når du treffer mennesker får du perspektiv. I Sør-Afrika spilte vi med tre kvinner i 40-årsalderen. Kun en av dem hadde barn, noe som er ganske uvanlig. Det viste seg at de to andre hadde gitt opp å bli mødre for musikkens skyld. Om de fikk barn kunne de ikke jobbe med musikken. Et sånt offer gjør inntrykk på deg. Det er noe du ikke behøver å tenke på som svensk musiker.

I dag så har vi klær fra Frankrike, musikk fra hele verden på Spotify, møbler fra Finland og spiser take away fra Thailand. En vanlig svenske eller nordmann kan få alle disse inntrykkene uten å en gang forlate moderlandet. Hva gjør det med vårt perspektiv?

– Aftonbladet er Sveriges største dagsavis. I blant så bruker jeg å lese kommentarfeltene på deres debatter. Der er det mange mennesker som ville hatt godt av mer perspektiv. «Sverige er et så jævla skitland, jeg må flytte herfra». Det hadde vært interessant å se disse menneskene flytte til Brasil eller Sør-Afrika. Jeg blir ydmyk over det faktum at vi lever på et nivå som er helt utenkelig.

Igjen, verden har aldri vært så liten og tilgjengelig, og føltes så stor.

– Ja visst. Vi er den første generasjonen som lever på denne måten og kan reise på denne måten. Om jeg går og prater med eldre karer så reiste dem ved å sette seg på en eller annen buss i en måned og så var dem «plutselig» i USA. Nå kan du reise til New York, Bangkok og New Zealand på samme uken. Verden blir mindre, men det blir mer å oppdage.

Hvor i verden finner du det beste publikumet?

– I Norge, hehe! Norge er faktisk veldig bra! Nordmenn har generelt litt lettere for å ha det gøy enn svensker. Det indre og det ytre. Er du glad i hjertet så synes det på utsiden, og det er det som gjelder om det skal bli en bra konsert. Vi er der bare hvert tredje år eller noe, men når vi først spiller i Tyskland og Østerrike er det alltid jævlig mye folk. Samtidig så skal vi huske på at et bra publikum blir dårlig om du har et dårlig band.


Nå ruller «Så mycket bättre» over skjermen med noen fantastiske karakterer som blant andre Pugh Rogefeldt. Om du kunne valgt fritt til din dag, hvilke tre hadde du valgt?

– Åh. Kan de være døde? Joachim Thåström, Monica Zetterlund og Fred Åkerström. Om de tre hadde sagt ja hadde jeg gjort det samme.

Godt valg! Om du ikke hadde blitt musiker, hva skulle du drevet med da?

– Reisebyrå kanskje? Sammen med mine kamerater. Det kunne vært gøy.

Til sist, etter å ha vært på reisefot. Hva er dine essentials?

– Jeg forsøker alltid å ta med meg et sjal. Du kan bruke det som laken når du sover på småskitne steder, legge det over hodet når du skal sove i fred på bussen eller knyte det rundt halsen om det er kaldt. Har og alltid med et par sko som det går bra å gå veldig langt i. Ha aldri mer enn håndbagasje. Jeg står ikke å venter ved noe bagasjebånd. For å kunne reise fritt må du kunne bære med deg alle dine eiendeler. Det går med litt planlegging.


Vil du vinne billetter til konserten hans på Parkteatret på fredag? Vi gir bort to inngangsmuligheter. Send ditt beste reise- og/eller frihet-minne (bilde+noen raske linjer) til oystein(a)cravings.no og husk navn+mobilnr.
(Hint: han gjør og en akustisk opptreden på Weekday tidligere på dagen).